Fargen Vi Aldri Ser

Om låta

«Fargen vi aldri ser» tar utgangspunkt i arbeidet ved Blaafarveværket og koboltgruvene på Modum.
Nede i fjellet finnes ingen praktfulle blå tallerkener eller europeiske kunstverk.
Bare våte klær, lampelys, jern mot stein og vogner som skal fylles.
Arbeiderne kjenner kobolten først og fremst som vekt, støv og slit.

Låta lar derfor aldri perspektivet forlate arbeidsplassen.
I stedet skjer forvandlingen i musikken.
Det mørke og tilbakeholdne uttrykket åpner seg gradvis, harmoniene blir lysere og blåfargen får nærmest sin egen klang.
Kontrasten mellom gruvegangen og det verdifulle pigmentet som reiser ut i verden er selve hjertet i sangen.

Tekst

Vi hogger fram fargen vi aldri ser, slag etter slag, og berget gir mer. Svart under foten, støv i vårt hår — blått ligger gjemt der mørket består.

Lampa står skjevt på en rusten krok, hakker mot veggen, et ekko som tok. Kaldt gjennom skjorta, vått gjennom sko, seks mann i gangen — men ingen får ro.

«Hold lyset høyere!» «Berget er hardt!» Jernet slår gnister, og natta slår svart.

Vi fyller ei vogn, vi skyver den fram, hjulene synger mot skinner av jern. Steinen er grå når den går gjennom hand, ingen kan se hva den blir i et annet land.

Vi hogger fram fargen vi aldri ser, slag etter slag, og berget gir mer. Svart under foten, støv i vårt hår — blått ligger gjemt der mørket består.

Og kanskje er blått bare navnet de gir, på steinen som reiser når skiftet vårt blir. Her nede er kobolt et merke, et sår, et glimt mellom fingre før vogna går.

Ved matbord av planker står kaffekopp svart, en brødskive deles, så går vi snart.

«De betaler godt for den fargen, har’n sagt.» «På fat for en keiser.» Vi ler litt kort. Så banker det igjen fra ort til ort.

Hånd mot skaftet, skulder mot stein, dagen blir kveld uten sol gjennom grein. Men langt inni fjellet, der jernet slår inn, kommer en tone vi ikke hadde finn’.

Vi hogger fram fargen vi aldri ser, slag etter slag, men nå hører vi mer. Svart under foten, støv i vårt hår — blått ligger gjemt der mørket består.

Blått i en åre, blått uten lys, blått som en tone som løfter et kryss. Vi kjenner kun vekta, vi kjenner kun slag — men fargen får stemme i fjellet i dag.

Når lampa blir lav, og skiftet er slutt, ligger det blå, fortsatt innelåst.

Ikke i himmelen. Ikke i sjø. Her under berget. Må fargen bli født.

Vi hogger fram fargen vi aldri ser, slag etter slag, og berget gir mer. Svart under foten, støv i vårt hår — blått ligger gjemt der mørket består.

Vi hogger fram blått, fra gråstein og sår. Fra lyset som blafrer, fra jernet som slår.

Svart under foten. Støv i vårt hår.

Blått ligger gjemt —

— der mørket består.

Blått ligger gjemt —

— der mørket består.